Hvem sørger for rettferdige arbeidsforhold i idretten?

Gang på gang ser vi tilfeller med idrettsutøvere som aldri ønsker å bryte dopinglovverket, men som på grunn av et øyeblikk med uoppmerksomhet dømmes med øyeblikkelig utestengning fra sporten som er blitt deres levebrød. Siste eksemplet er Therese Johaug som får 18 måneders utestengelse for å ha brukt en leppekrem som legen hennes hadde bekreftet var innenfor regelverket. Har ikke idrettsutøvere lov til å ha et uoppmerksomt øyeblikk i sitt liv? Fortjener de å få dommen ”skyldig til bevist uskyldig” fra første øyeblikk selv om dopingprøven som avslørte det beviselig har så lavt innhold av et middel på dopinglista at det ikke under noen omstendigheter kan øke idrettsprestasjoner eller gi henne noen fordeler i konkurransen.

Alle andre i Norge som har en jobb eller et eller annet levebrød har en viss rettsikkerhet før de mister levebrødet sitt. En rettslig instans skal bevise at de har opptrådt uforsvarlig eller brutt et alvorlig regelverk. Dette gjelder ikke for idrettsutøvere. I idretten dropper man all rettssikkerhet i likhet med totalitære regimer. Få personer i frie samfunn støtter totalitære regimer, og selv i forhold til terror må man bevise at den skyldige utførte handlingen før de kan dømmes, selv om noen land har valgt å frata dem rettigheter frem til dommen avsies.

Man argumenterer med at andre har fått en like streng dom for å understreke at Johaug fikk som hun fortjente, men burde man ikke ha et system som tar høyde for at man faktisk ikke forsøkte å fremme sin prestasjon? Burde man ikke frikjennes når det er bevist at man ikke hadde nok mengder i blodet til at man på noe vis kunne ha oppnådd noen fordeler med det? Dette burde gjelde for alle som står i samme situasjon som Johaug. I lang tid har man godtatt at kampen mot doping innebærer et utall av uvarslede tester og andre inngrep i privatlivets fred. Idrettsutøvere regner det som en del av det å være idrettsutøver. Idretten må også støttes av rettssikkerhet. Man må ha lov til å gjøre en tabbe. Uten et system som åpner for at man viser litt medlidenhet hvis man gjorde en tabbe som faktisk ikke forårsaket noen ulempe for noen og hvor man kan bevise at man faktisk ikke forsøkte å jukse, så har man jo ikke kommet noen vei med arbeider-rettigheter. Hvordan kan man argumentere med at idrettsutøvere skal leve i denne typen totalitært system mens alle andre arbeidere beskyttes av et utall av regler? Fortjener ikke idrettsutøvere å defineres som arbeidere? De lever av idretten og fortjener samme rettssikkerhet som det resten av samfunnet har.

Rettssikkerhet gjelder ikke for idrettsutøvere

Idretten holdes utenfor det norske skattesystemet og tydeligvis også det norske rettssystemet. De lever under sitt eget skattesystem og må svare til lovverk som ellers ikke aksepteres i samfunnet. Hvordan kan dette skje i Norge? Hvem jobber for å sikre rettigheter til idrettsutøverne? Noen idrettsutøvere har klart å opparbeide seg en god økonomi ved å lykkes i sitt felt, men mange som satser alt for idretten tjener lite i forhold til hvor mye de jobber for å kunne få lov å representere landet vårt i forskjellige stevner rundt omkring i verden. Selv om man har tjent noen kroner, så bør man fortsatt ha samme rettigheter som de som fortsatt jobber mot toppen. Skattesystemet idretten må svare til er innført for å gjøre det lettere for idrettsklubber å få inn penger til klubbene. Lovverket, derimot, har ikke den samme hensikten. Alle ønsker at man får bort doping fra idretten, men det må gjøres på et vis som ivaretar rettssikkerheten til enkeltpersoner. Hvis en lovlydig person som aldri er dømt for noe uheldigvis har fått en sigarettpakke av en venn hvor det tilfeldigvis befinner seg en marihuana-sigarett som ikke helt er slukket slik at man får i seg et lite sniff av sigaretten, så vil man ikke dømmes i henhold til strengeste straff for besittelse av narkotika. Nei. De vil bli vurdert i forhold til at de kom over sigaretten med et uhell og ville måtte tåle uttalelsen ”Ikke gjør det igjen!”, for så å kunne gå tilbake på jobb som om ingenting hadde skjedd.

Hvor er arbeidsmiljøloven for idrettsutøverne?

I mange år har man sloss for arbeidernes rettigheter i Norge, og resultatet er arbeidsmiljøloven. Den sikrer at det skal være trivelig for folk å gå på jobb, at de skal få betalt for jobben sin, og at de skal ha en viss sikkerhet for at de fortsatt har jobben sin dagen etter. Hvis noen forsøker å bryte arbeidsmiljøloven, så vil de sannsynligvis få en dom mot seg for bruddet og de må rette opp i skadene de forårsaker.

Ingen tar denne kampen for idrettsutøvere som gjør en liten tabbe og blir utestengt i 18 måneder. Jeg sier ikke at Therese Johaug skal behandles noe annerledes enn andre, men alle må vel være enige i at dette er et lovverk som ikke hører hjemme noe sted for noen av dem som aldri har forsøkt å jukse men som har kommet i kontakt med noe som står på dopinglista uten å være klar over det. Det må finnes noen form for krav til bevis som også innebærer om man i det hele tatt forsøkte å jukse?

Hvem sloss for arbeiderrettighetene for de som dømmes?

Når det gjelder mangelen på rettssikkerhet i forhold til dopingregelverket så er det ingen som mener at noe er feil. Man må jo gjøre alt for å stoppe doping. Men det samme gjelder for bruk av narkotika, tyveri, innbrudd, vold, fyllekjøring og et utall av andre lovbrudd ellers i samfunnet. Behandler man disse forseelsene med den samme mangelen på rettssikkerhet? Med en gang vanlige borgere vet at dette ikke angår dem, så kan de, uten engang å endre ansiktsuttrykk, uttale at man selvsagt skal utestenges fra all idrett om man har vært i kontakt med et middel på dopinglisten. Denne listen endres fra dag til dag. Det samme gjelder listen over hva som regnes som narkotiske stoffer. Hva som er lovlig en dag er ulovlig den neste.

Dette kan faktisk bare sammenliknes med den spanske inkvisisjonen eller jakten på hekser i middelalderen. Hvis man ikke kan bevise at man er uskyldig, så har man selvsagt forsøkt å jukse og skal ha strengeste straff. Skal man forsøke å forklare dette, så må det være med at de som er ansvarlig for dopinglovverket rett og slett er fornærmet fordi de måtte bruke så lang tid på å finne ut av fakta i saken. Kunne hun ikke heller selv sikret at hun ikke kom borti middelet slik at de slapp å gjøre all denne jobben?

Noen må ta opp paroleplakatene og stå frem for idrettsutøverne. La dem i alle fall få en straff som står i forhold til hva de har forsøkt å gjøre. Har de forsøkt å bryte reglene eller med et uhell har fått i seg nok stoffer til at det er prestasjonsfremmende, så bør de dømmes for uaktsomhet, men når de bruker en leppesalve som idrettslegen har sagt er ok, og ikke får i seg nok stoffer til at det en gang gir en hvit blodcelle nok krefter til å kjempe litt hardere for å ta livet av et virus, så er det ingen rettslig logikk i utestengelse i 18 måneder.

Noen må ta en gjennomgang av rettssikkerheten for denne glemte gruppen i dette landet. I andre bransjer streiker man. Noen utøvere som har tenkt på at man faktisk kan boikotte visse arrangementer eller rett og slett streike for å vise sine medutøvere sympati? Hvis ingen norske utøvere stiller på langrennsstevner, vil ikke det markere at man ikke er enige med lovverket? I en idrettsgren som har vært dominert av nordmenn i mange år vil man vel legge merke til en boikott fra deres viktigste konkurrenter?